Det duftet nuddelsuppe og grillede kyllinglår fra et rullende kjøkken over gata. I Happy Tours lokaler fikk vi rista brød, grønnkokte egg og pulverkaffe. Nå må dere ikke spise dere så tjukke at dere blir sittende fast i tunnelene, lo guiden vår. Asiaguiden.no besøker verdens mest klaustrofobiske turistattraksjon.

Se flere bilder fra Vietnam

Ingenting er som asiatisk morgenstemning. Backpacker gaten i HCMC våknet gradvis til liv etter en lang natt under stjernene. Gamle damer hastet forbi med kurver fylt av tigerbalsam, frukt og krydder. Taxi-gutta satt på små plastikkstoler langs fortauet. En blond turistberte med et struttende frontparti vrikket seg forbi. Taxisjåførene fulgte henne med et avkledende blikk og smilte fornøyd til hverandre. Gutter er gutter. Vi hadde fått i oss den europeiske frokosten og ventet med skrekkblandet fryd på det som skulle skje. Det går røverhistorier om Cu Chi tunnelene fra Chiang Mai til Kuala Lumpur. Klaustrofobiske opplevelser luret rundt hjørnet og myter som bygger på backpackeres røverhistorier skulle settes på prøve.

Tunnelsystemet hadde sin spede begynnelse i 1948 da Viet Minh gjemte seg for franskmenn. I 1965 var tunnelsytemet base for Viet Cong styrken, denne gangen for å gjemme seg for amerikanere. Tunnelene var hele 200 km og alt ble gravd for hånd. Det sies at over 10 000 mennesker bodde under jorden i Cu Chi tunnelene. Underjordiske sykehus, kjøkken og våpenlager ble lagd med finurlige løsninger. Blandt annet ble kjøkkenet bygd slik at røyken kom ut et helt annet sted en der tunnelene var.

Det haglet med innøvde vitser og replikker fra guiden vår. Det var god stemning i minibussen. En liten demper ble det da vi stoppet på et sted som var ubebolig p.g.a USAs bombinger under Vietnamkrigen. Bedre ble det ikke når vi kom frem og fikk leksjoner om den grusomme krigen i Vietnam. Vi fikk se feller Viet Cong soldatene lagde av bambus og B 52 bombekrater dype som basseng. Bombene ble sluppet i området for å ødelegge Cu Chi tunellene, men det ble et feilslått oppdrag. Idag skulle vi nemlig krype gjennom 3 forskjellige ganger, den lengste på omlag 100 meter!

-Du går først ned i hullet. Guiden pekte på meg. -Kommer du deg ned, så kommer alle seg ned. Det er godt jeg er utstyrt med en god posjon selvironi. Jeg var skeptisk til hullet i bakken, det var ikke større enn en vannmelon i omkrets. Jeg risikerte å kile rompa fast og verken komme meg opp eller ned. Tunnelene ble designet for at amerikanerene ikke skulle få McDonalds-kroppene inn i gangene. Selv om disse tunnelene er gjort litt større for turistene, var det sånn at man må krype på alle fire for å få plass i de trangeste delene. På det dypeste er de 15 meter under bakken. Det var dampende varmt og det luktet en blanding av jord og mugg. Det var en fasinerende tanke å forestille seg det samfunnet som levde her under jorda. Enkelte steder var det bekkmørkt. Knær og albuer var skrapet opp og en klaustrofobisk følelse manifisterte seg i kroppen. Backpacker myte bekreftet. Har du problemer med nervene eller hjertet kan denne attraksjonen bli i tøffeste laget. Jeg følte meg som en meitemark på anabole steroider. Etter mange minutter panisk kryping i den lengste tunnelen, så vi omsider lys i tunnelen.

Ironisk nok, etter en rundtur i et barbarisk område, avsluttet dagen på skytebanen. 1 dollar pr.kule, valgfritt våpen. Jeg skjøt med AK 47. Det er vanskelig å forstå at mennesker bruker dette på mennesker, og at det faktisk er designet for å effektivt utslette sin egen rase. Det sier mye om at verden enda befinner seg på et lavt kollektivt bevissthetsnivå. Jeg hørte også at man i Vietnam kan leie Bazooka, sette seg i skråningen og skyte en ku.

Vietnamkrigen ble avsluttet 30.april 1975. Idag kan man reise tilbake og få et inntrykk av et mørk kapittel i menneskenes historie. Jeg håper at vi engang kan reise til Palestina og andre krigsområder å oppleve krigen kun på museer. Cu Chi tunnelene er en av Vietnams mest spektakulære attraksjoner. Besøket i de underjordiske gangene brenner seg fast i hukommelsen. Hver gang du tenker tilbake setter du pris på livet og er takknemlig for den gaven det egentlig er.