Longtail-båten var pent malt i grunnfargene gul, blå og rød. I baugen hang hellige tekstiler for sikkerhets skyld. Fiskelykke derimot ble det ikke før Peng tok på den magiske fiskehatten.

Se flere bilder fra fisketuren nederst på siden.

Jeg var i Pakarang, en foreløpig uberørt oase 10 km fra Khao Lak. Et tilfeldig sammentreff hadde gitt meg kontakter og kontaktene gav meg fisketur med lokale sjøulker. Jeg hadde ofte tatt en pils på Thailands strender og skuet ut mot den endeløse horisonten. På den mørkeblå stripen langt der ute ligger det alltid båter, og i båtene lever en egen thailandsk kultur langt utenfor turistenes rekkevidde. Indiske skreddere, falske klokker og barjenter eksisterer ikke. Bare sjelene i båten, havet og instinktet om å overleve.

Peng snakker ikke engelsk. Ikke et ord! Han mimet at han holdt rundt en flaske og drakk. Jeg svarte med tommel opp og 5 minutter senere kom han tilbake med 10 bokser chang beer i en pose. Er ikke det universelle kroppspråket vakkert? Vi smilte til hverandre og gledet oss begge til turen.

Ding var skipper og Pengs gode venn og kompanjong. Han fyret opp den enorme motoren som er selve kjennetegnet på langhale-båtene. En overdimensjonert hjulvisp med traktormotor. Det skummet rundt den fargerike bauen som duppet opp og ned på tur ut. Motoren bråket som en gressklipper på anabole steroider. Den maskuline duringen blandet seg med feminin skvulping av vann som ble skjøvet til side. Havet var marineblått og skyene dannet stripete mønster bak øde grønne øyer. Peng foret små sølvfargede kroker med fiskekjøtt som hang etter båten på tur ut. Samtidig var nattens fiskere var på tur inn. Det kunne høres ut som om natten hadde vært bra. Dagens første solstråler penetrerte vannskorpen og en ny dag åpnet øynene i smilets land. Det var spenning i luften og forhåpentlig bitevillig fisk i vannet.

Da vi kom frem til første stoppested var alle stengene klare. Peng hadde sin egen lille plass i båten med rustne kniver, fargerike sluker og små kroker i tomme filmrullbokser. Fiskeplassen var markert med massive bambusstokker som stakk opp og forsvant ned i dypet. Peng sveivet inn åten som hadde hengt etter båten hele turen. Krokene var uberørte og det dryppet saltvann av det hvite fiskekjøttet. Han så skuffet ut, munnen var som en fiskekrok opp-ned. All oppmerksomhet var rettet mot Peng. Han så tenkende utover sjøen, som om han pønsket på en plan. Plutselig startet han en panisk leting. Han løftet på planker og anker, åpnet vesker og esker. Skipper Ding snakket spørrende til han, men fikk aldri svar. Endelig! Der var den. Pengs magiske fiskehatt.

Det var med stor respekt han tok hatten på. Han lukket øynene og samlet hendene i bønn til havgudene. Han ba inni seg, men bevegelsene på leppene vitnet om at her var noe på gang. Fingrene gjorde et fast grep rundt stanga og med en liten snert kastet han krokene ut. Skipper Ding og jeg ble bare sittende å observere. Forventningene var høye etter Pengs rituale. Ding som normalt sett var sprudlende som en makrell var alvorlig i ansiktet. Dette hadde nok funket tidligere. Ingen sa noe. Det var stille som i et vakum. Vi kunne se siluetten av Peng med den magiske hatten og en røyk stikkende ut av munnvika. Plutselig begynte Pengs snelle å spinne i vill hastighet og lagde en sinnsyk lyd.

Vi kunne se et lysglimt ute på havet da morgensola reflektere på den blanke fisken som motvillig ville la seg fange. Etter et atletisk byks traff den overflaten med et vannvittig plask og dro ut metervis av Pengs snøre. "Baracuda, baracuda!" ropte Peng og la seg bakover med foten støttet på rekka. "Ai, ai, ai", momlet skipper Ding forfjamset og stormet til med en klepp av aluminium. Kampen i livets sirkel var igang. Den svette barten til Peng glinset. Han la neppe merke til at røyken var brent helt ned til filteret. Blodårene lå som meitemakker på underarmene hans og vitnet om harde anstrengelser. Baracudaen gjore mange luftige forsøk på å slippe fri før den var helt ved båtrekka. Skipper Ding, som bare hadde på seg en babyrosa t-shirt og truse, gjorde seg klar for å kleppe. Det var en nervepirrende jobb. Ingen ville ha Pengs baracuda på samvittigheten. Med et konsentrert hugg var fisken i båten. Peng strålte, man kunne se et sett med hvite tenner under den magiske hatten. Han poserte stolt med fisken mens jeg tok bilder fra alle vinkler. Han hevet den sølvfargede baracudaen som et trofe av gull.

Enten så var det frokost tid for thailandsk fisk eller så har Pengs hatt magisk kraft. Vi håvet inn fisk. Helt ned på bunnen og tre favner opp. Jeg sveivet inn, mens skipper Ding tok av fisken og laddet krokene på nytt. Opp av det dypet dro vi inn fisk som perler på en snor. Fangsten var nemlig i alle farger og fasonger. Noen ganger føler jeg et hint av ekte lykke. Dette var definitivt et slikt øyeblikk av livet. Stemningen var god i båten. Vi sprettet en iskald chang og fyrte opp en Krong Thip, lokal sigarett. Det som skulle bli slutten på begynnelsen, ble begynnelsen på slutten.

Båten ridde rytmisk opp og ned på bølgene. Kvalmen kom sigende som en ubuden festbrems. Jeg begynte å angre på den siste pilsa jeg drakk kvelden før. Det var varmt, og bivirkningen var at klærne klistret seg fast til den svette kroppen. Jeg måtte vært grønn i trynet, forutenom på nesen som var brent rød. Jeg hadde lyst å dra på land. Hvordan sier man det til motiverte fiskere som er inne i en god stim? Man holder kjeft. Ja, jeg innrømmer det, det er for å beskytte den maskuline stoltheten, for å ivareta det siste krigerske i genmaterialet. Jeg tok på meg solbrillene og et falskt glis. Etterhvert kastet jeg mer opp enn jeg kastet ut. Ingen hadde trodd at nordmenn var vikinger om de hadde sett meg den dagen.

Det var rart å være en del av den flytende kulturen man vanligvis bare observerer fra land. Neste gang jeg sitter på stranda og skuer båtene i horisonten, vil jeg alltid tenke tilbake på fisketuren. Minnene om de autentiske fiskerenes lidenskap for faget og den gleden de hadde av å dele dette med meg, den fargerike longtailbåten som bærte oss ut på havet og Pengs fiskehatt med magisk snert. Bortsett fra Baracudaen, er disse minnene den største fangsten fra turen.