-Jeg heter Kikki og dette er James. Vi er guidene og skal ta dere med på en tur dere aldri kommer til å glemme. Det første jeg skal lære dere er et ord på thai, bah, som betyr nå stikker vi. Kan alle si det høyt?

I Norge kjører man med Wunderbaum, i Thailand er det gyldne Buddhaer som gjelder. Helst flere. For good luck. Vår bil hadde 3 forskjellige som klinket mot frontruta da vi kjørte oppover fjellet. Veien skrudde opp og inn i jungelen. Store feite regndråper klasket mot trekket på den millitærgrønne pickupen. Vi satt på tekstilkledde benker, to rader parallelt i kjørerettningen. Face to face og kne mot kne. Det var argentinske, chilenske, svenske, thai og franske bein som kjempet om fotplass. Ja pluss mine norske rosabrente legger såklart.

Jeg stilte meg bakpå pickupen med James istedet. Han sang Buffalo Soldier. Jeg ønsket å frigjøre meg fra den stive norske væremåten. Jeg sang med og brukte den stemmen jeg hadde. Ingen av oss kunne teksten, bortsett fra litt av refrenget. Vi hadde ikke vunnet noen pris verken i Idol eller Singing Bie, Sjarmørskolen neppe, men vi var to frie sjeler hengende bakpå en pickup i jungelen. Hva skulle vi med priser? Vi hadde lykke. Hva mer kan man be om? Jeg bare spør. Vi sang høyere og høyere, snart ropende og begeistret. Dette satte fart på endorfinene, gitt. Vi gjorde gyngende bevegelser i knærne og hadde snart utviklet en liten dans som ble en slager resten av turen. -Bufallo soldier.....nanana (nynning for å kompansere med manglende tekst)...også tok det helt av i refrenget: ajajaj...ajjajajajajaiii.......! De andre sang også med. Mange kulturer, en sang. One team one car. Første stopp var meditasjonstempelet i jungelen.

Den langa trappa opp til templet er regnet som et lite under. En monk skal alene ha bygd den for noen år siden. Med to hender og enorme mengder tålmodighet. Dekorasjonen var tydelig håndlaget i et sementliknende materiale. Drager, Buddhaer og spiralroterende symboler dannet et tydelig mønster. Melkesyretrappa var uendelig lang og førte opp til et nydelig buddhistisk naturområde. Et hellig sted for harmoni og kontemplasjon. En liten fjelltopp for innsikt og ikke minst utsikt. Vi ble alle fasinert da vi endelig om opp. Buddhafigurer i alle former og farger, alle med et fredeligsmil om munnen, indre ro manifistert i fysisk kropp. Små grotter og huler for meditasjon nær naturen. En gammel krokete munk gikk rundt hjørnet med stokk og tekanne, og forsvant som en panter inn den slukende jungelen på en trang sti.

Dai var fra Thailand og hadde joinet gruppa for å lære engelsk. Grunnlaget var lik null. Og da mener jeg null. Vi startet med yes og no, hello og good bye, my name is....osv. Vincent fra Frankrike hadde en del å lære bort. Han pekte på kona si og sa "my wife". -Ohh, sa Dai forstående og pekte på Vincents kone "my wife!" Alle lo. -No, no smilte Vincent , "MY wife." -Okei, okei, MY wife! fortsatte Dai og trodde han hadde lagt trykket på feil plass.

Bah! Turen gikk gjennom mørkegrønne omgivelser vestlige vanligvis forbinder med National Geogrphic Channel. Jungelen blir ekstra frodig under regntiden i Thailand. Trær og buskvekster suger H2O og annen næring inn i bladene etter flere måneder med tørke. Jeg hadde lagt turen til denne perioden for å unngå det største trykket av charterturister og gamle tyskere på damejakt. Vincent og jeg fikk en flaske hjemmelagd risvin i en av landsbyene vi passerte. Gratis. Fra hjerte til munn. Det gjorde turen midlertidig morsommere, men tyngre da topografien nådde uante høyder. Vincent, som var fra Frankrike , utnyttet situasjonen til å legge inn go`ord om hjemmlandets vintradisjoner. Det gjorde heimbrenten til en langt mindre gastromatisk opplevelse, dog mer eksotisk.

Dette var en reise inn i naturen. Frådende elver og fossefall. Små landsbyer av bambus. Eksotiske stammer, noen nyskjerrige, andre blyge. Vannfylte rismarker. Fjell og daler. Og ikke minst lydene. Jungellydene. Forestill deg London symfoniorkester med en million strykere. Da er du kanskje i nærheten av lydproduksjonen i Thailands jungel. Insektenes konsert ble mixet med lyden av kaklende høner da vi kom opp til landsbyen vi skulle tilbringe resten av dagen og natta.

På en liten sukkertopp som minnet litt om flåklypa bodde Karen-folket. Det er minst 300.000 av dem i Thailand og de har sannsynligvis bodd i disse traktene i over 200 år. De er utstøtt fra sitt eget land og bor i jungelen uten noen nasjonalitet. Vi ble overfalt av barn som ville selge håndlagde armbånd og tekstiler. Og det er akkurat det Karen er kjent for, håndarbeid. På tradisjonelt vis lager dem sine egne drakter i flotte farger. Karen er et fjellfolk og lever av naturen. Det skal sies at vestens innflytelse sånn smått nærmer seg også her, men som turist oppleves folket som svært autentisk. Det er en stolt kultur som er god å bevare sine tradisjoner.

Hun hadde en hjemmestrikket lue på snei og store gummi støvler på beina. Det var tid for jakt. Bak fakkelen glitret øynene hennes som store brune rubiner. Hun serverte meg et blikk som hovedrett og et smil som en søt dessert. Øyeblikket varte bare et øye blikk. -Omo shopper! Med all respekt hilste jeg på henne på deres eget språk. -Omo shopper, svarte hun forsiktig, og forsvant som et stjerneskudd med fakkelen inn i mørket. Gruppa vår skulle få være med de lokale på fangst i risåkrene. Det var utenfor programmet. Eksklusivt og eksotisk. Vår viktigste sans var satt ut av spill i det kullsvarte mørket, mens de lokale så ut til å ha innebygd GPS. Vi balanserte på de kvadratsisk oppbygde kantene. Fakler og lykter bevegde seg som lyskastere på en Madonna-konsert. Alle på jakt etter krabber og frosk. Hovedsaklig. Det ble en fisk også. Fangsten ble lagt i avskårne brusflasker. Jeg husker enda lyden av titalls krabbebein som skrapte mot plastflaska. Et siste forsøk på frihet, til liten nytte.

Det var god stemning rundt leirbålet. Vi sang og tørket våte sko. James hadde førstestemmen. Denne gang Redemtion song, sangen om frihet kunne ikke passet bedre der vi satt under stjernene, kosmos` egne downlights. De andre gikk å la seg. Det var bare meg og jungelen nå. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å smile da bålet ble rødglødende og ebbet ut. For dette var magi. Ekte magi.