Det sies at det er 762 svinger for å komme til det rolige fjellparadiset Pai i nord Thailand. Det stopper ikke motiverte investorer på jakt etter feriepenger.

Blomster og eksotisk vegetasjon strutter hvor enn du måtte sette sandalene i Pai. Farger og formasjoner du kun trodde fantes på tegnefilm skaper omgivelser det er lett å bli glad i. Veldig lett. Det er slett ikke noe mysterium at Pai har vært trekkplaster for hippier og kunstnere. Det lille fjellparadiset i nord Thailand er nemlig rette elementet for kategorien livsnytere. Enn så lenge. For som alle andre paradiser er det bare et spørsmål om tid før de okkuperes av rompetasker og fotoapparater. Det vi er vitne til er en slags moderne kolonialisme, og nå er det Pai`s tur til å få en kapitalistisk extreme makover. Hammerslag, sementblandere og glovarme arbeidere preger bybildet. Der det som før var Happy Happy Guesthouse er iferd med å bli Orchidee Resort og den lokale sjappa på hjørnet konkurrerer nå mot Seven Eleven. Spekulanter med muskuløs kapital invaderer paradis og spør du meg er Pai`s sjarm en truet art. Fortsatt er Pai et lite sjarmtroll oppi fjellene, men tendensene er skumle.

«Du kan sitte her med meg. Sulten?» Det hyggelige stedet med den hyggelige betjeningen var tomt. Kun masse bord med stearinlys og tomme stoler rommet baren/spisestedet. I hjørnet av lokalet rigget et av de lokale bandene opp trommer og gitarer for kveldens konsert. Startet om en halv time. Betjeningen beskriver den økende investeringen som et stort problem. -Det er ikke plass til alle barene og restaurantene i lavsesongen. Det er ikke vanskelig å se. Folketomme steder ligger på rekke og rad i sentrum av Pai. Paradokset er at høysesongen krever hver en stol og fra den vinkelen blir spørsmålet problematisk. Vel, jeg betalte 50 bath for en liten Leo og tuslet til neste sted for å fordele mitt spede reisebudsjett jevn. En høylytt engelskmann ropte om jeg var klar for en øl. Det rosa ansiktet gliste bak en Heineken tappekran. -Kanskje senere, svarte jeg og prøvde å komme meg unna og inn i mer thailandske omgivelser. -Senere er for sent! Svarte han krast. -Det er aldri for sent å ta en pils, måtte jeg undervise han og sånn er det nå med den saken.

Pai er som alle andre turiststeder i Thailand bare i miniskala. Men det er noe mer med Pai. Noe usynlig som bare kan observeres om du lytter til din indre verden. Som om Buddha kastet ei klype tryllestøv over plassen. Omringet av grønnkledde fjell ligger Pai i en liten dal. Gjennom dalen sitrer en liten elv like laidback som resten av plassen. Det er et fint sted å være. Folk smiler med hjertene her. En gammel mann med håret i hestehale sitter med bena i kors og tegner blomster, bambushytter harmonerer med naturen og små krypinn har spesialisert seg på urter og te. Stillheten brytes elegant kveldstid av fengende jazz og reggae. På et skilt står det «We love Pai, and Pai love you». Om noen år er kanskje dette snarere «We love Pai and Pai love your money»? Foreløpig er det ingen masete skreddere eller skyskrapere med logoen Hilton. Lyden fra junglen er inntakt og kvinnekropper er ikke til salgs. Lykken i Pai er ikke å eie, men å være. Go with the flow. Parret i en av matvognene holder gratis kurs i thai mot at de får lære litt engelsk. De smiler med stråhatter og forkle av Mikke Mus. Livet er fint i Pai.

Jeg retter derfor min bekymring til at muskuløse kapitalister gjør endringer i dette velfungerende lille samfunnet. Flere veier, mindre palmer, flere resorter, mindre stråhytter, større fokus på penger, mindre fokus på mennesket. Vi har sett det før. Tusenvis av ganger, turiststeder i Thailand, der relasjonene består av kjøper/selger rollen, der thaiene ser turister som vandrende 1000-bather. Gamle backpakkere har fortalt om den engang rolige Phuket, Samui og Khaosan Road. Se hvordan det er idag. Ja, jeg vet at ting er i endring, men må endringen nødvendigvis gå i retning av dyreparker, bråkete barer og luksushoteller? Har du litt fartstid i smilenes land vet du dette. Kontrastene blir først synlig når du får erfart landsbygda, eller Pai for den saks skyld. Jeg er verken spåmann eller markedsanalytiker, men jeg tror ikke jeg er så langt unna når jeg sier at Pai er i ferd med å bli nord Thailands nye Phi Phi. Et paradis som mistet sin sjarm under den moderne kolonialiseringen. Jeg ber på mine knær om at jeg kommer med falske profetier og at Pai bare kan få være Pai. Jeg vil allikevel råde laidbacke reiselystne som ønsker en bit av Pai til å ta Kilroys slagord på alvor:

Go before its too late!