Etter omlag 20 timer på reisefot fra Phuket, hoppet jeg ut av taxien i Balis kulturelle midtpunkt, Ubud. Men hva gjør du når det er sent på kvelden og absolutt alle rommene i mils omkrets er fulle? Jo du tusler nedover gata og venter på at Balis guder skal føre deg på rett vei.

Se flere bilder fra artiklen nederst på siden.

På små koselige restauranter med stearinlys og rutede duker satt familier og nyforelska turtelduer. Nydusjet og innsmurt i body-lotion seilet de inn i Ubud nattens sjarmerende energi. I rennestenen stod jeg, en sliten, men eventyrlysten nordmann med 20 kilo på ryggen og en knirkende skulderveske med pc, pass og en guidebok fra Lonely Planet. Boka inneholder sidevis med anbefalte homestays i Ubud, men sier ingenting om hva du burde gjøre om alle er fulle. Det er forskjellen på å være på reise og å være på ferie. Ferie er ferdigbooket, en hvitkledd ambassadør fra en eller annen resort venter på flyplassen med limo og navneskilt. På hotellet venter velkomstdrink og en kald, forfriskende klut (som du ikke vet om du skal bruke i ansiktet eller på hendene). Det kan ikke gå galt. På reise derimot er kortene åpne. Sjelden går alt smud. Denne kvelden i Ubud var en sånn gang. Det begynte å regne. Perfekt. I balinesisk kultur er det viktig å holde maska, ikke miste fatning. Jeg smilte som om jeg hadde svelget en kleshenger og vandret nedover veien.

Jeg stakk innom alle homestayene jeg passerte. Alle fulle. Dårlig nytt. Samtidig ble jeg bombardert av kulturelle inntrykk. Smilende lokalbefolkning, struttende fauna og gjestehus som ligner mer på mektige templer enn overnattingssteder. Overalt guder og myteologiske skapninger hugd inn i massive steinblokker. Lukten av røkelse, lyden av flørtende frosker og gresshopper. En spesiell kveld i livet. I et smug fikk jeg en lapp. En avreven bit av en pappeske med navn og nummer. Et stalltips! Nå måtte jeg finne taxi. En ung gutt stengte butikken og tilbød seg å finne dette stedet. Jeg kom til å tenke på en gammel kunstner jeg traff i Pai (Thailand). - Aldri si nei til en invitasjon, var en av hans livsfilosofier. Uansett om opplevelsen blir negativ eller positiv, så har du fått en erfaring. Du lever! Jeg hoppet bakpå scooteren. Han var hard på gassen, han var hard på bremsene (har i ettertid fått vite at han elsker motorsport). Vi kjørte gjennom romantiske smug og dystre bakgater. Etter en halvtime på «hesteryggen» viste det seg at han ikke hadde peiling på hvor dette stedet på lappen var. Hadde han bare vært like hard i engelsk som han var på gassen. Da situasjonen og natten var på sitt mørkeste, åpner han visiret på hjelmen og kvester fram et «I have a loom». Jeg svarte med «ok» og før jeg viste ordet av det var vi på tur hjem til han. Et gjeng bjeffende hunder på slep, et lite hopp og opp en bratt bakke. En u-sving, og plutselig åpnet det seg en ny verden av risåkre i terrasser. Og langs disse terrassene, i bekkmørket, balanserte vi som på en sytråd med motorsykkelen. Siste meterne måtte jeg gå da huset var omringet 360 grader av risåkre.

Siden han snakket lite engelsk (og jeg ikke bahasa indonesia), var jeg spent på hva som skulle skje. «Please, sit down». Jeg satte meg ned i en sittegruppe av bambusmøbler på en enorm veranda. Han kostet, bar pappesker og styret. Det viste seg at han flyttet ut av sitt eget rom for å selv ligge på kjøkkenet, et lite, trangt og forholdsvis utrivelig rom vegg-i-vegg. Han redde opp med duftende, rene lakener. Fyrte opp en myggspiral og gav meg leksjon i hvordan alt fungerte. Hvordan jeg skyllet ned på toalettet, hvordan kassettspilleren skulle brukes og hvordan jeg låste døra. Når jeg satt sekken på gulvet reagerte han med «no good» og ryddet bordet slik at den fikk plass der. Han var veldig opptatt av at ting ikke skulle ligge på gulvet. Neste morgen hadde han dratt på jobb. Jeg våknet opp til en verden som bare kan beskrives som himmel på jord. Når folk spør hvor jeg bor, svarer jeg opp den bratte bakken, stien til venstre og andre risåker på høyre side. På bordet på verandaen stod pulverkaffe, te, en liten skål med sukker og en termos med varmt vann. Jeg var rørt.

Jeg spurte hvorfor han gjorde alt dette for meg. -Eh, I dont know english. Han letet fram en frynsete indonesisk-engelsk ordbok. -Balinese are....fingeren gled nedover side 116 og stoppet på:

Kema husian- humane (medmenneskelig)