Wayan og jeg var på tur til den lille landsbyen Kad 15 km nord for Ubud. Fullmåne sermonien,Purnama, på hjemstedet hans skulle gi meg en erfaring jeg kun hadde lest om i bøker. Nemlig blanding av hinduisme og troen på ånder (animisme) på Bali.

Wayan kjørte scooteren og jeg hengende bakpå som en billig eksosrype. To ganger holdt vi på å kjøre av veien. Første gang fordi en frosk hoppet opp i fanget på Wayan. Andre gang fordi to lokale babes suste forbi. Vel fremme i landsbyen, lyste Wayan vei med mobiltelefonen. Noen mørke, trange smug ledet oss til hans barndomshjem. «My home, no good». Han ville advare mot enkle kår. Utenfor ventet foreldrene hans, to herlige, hjertevarme mennesker i 50-årene. De driver med kyr, ris, bambus og kokkosnøtter. Det tradisjonelle arbeidet gir midler slik at de to sønnene kan gå på skole. De bød på kaffe. Jeg takket høflig ja, og Wayan forsvant inn det mørke smuget for å gå på butikken. Faren rullet ut et blått teppe som minnet om den gamle typen kunstgress. Og der satt vi, guttaboys, uten et eneste felles ord i vokabularet. Det ble stille...pinlig stille. På nyhetene gikk bilder av eksorsisme og en fyr i transe som hadde forskanset seg i en risåker. Spirituelle hendelser er en naturlig del av balinesernes verdensbilde og hverdag. Vi var nok begge lettet da Wayan kom tilbake. Han var tross alt en forutsetning for kommunikasjon.

Det var tid for sermoni. Et par av naboguttene var kommet for å bli med i templet. Og jeg skulle inn i tradisjonelle balinesiske klær. To typer saronger og tørkle rundt livet. Et hodeplagg som skulle vise seg å ikke være helt enkelt å få på. Det minnet litt om julaften når slipsknuten skal på plass. Til slutt fikk vi eksperthjelp fra naboen. Dypt konsentrert med sneipen i kjeften fullførte han det tradisjonelle hode plagget. Ahhhh...kom det fra gjengen som fulgte nøye med. Jeg var klar for landsbyens hellige rom.

Det var en merkelig følelse å bære klærne. Det gikk opp for meg at klær virkelig har en kraft som er knyttet opp mot identitet. Mitt bilde av meg selv samsvarte ikke med drakten. Det føltes som jeg skulle på karneval. På tur til templet snublet jeg i Sarongen flere ganger, og gutta måtte gjøre noen justeringer. Jeg var i ukjent farvann, og bedre ble det ikke da jeg gjorde entre i templet. Templet var et enormt innmuret område med lyskastere. I midten var det en åpen plass der folk satt. Dere har sikkert sett cowboyfilmer da den ettersøkte skurken kommer inn i Saloonen. Musikken stopper, folk holder pusten og bartenderen gjemmer seg under disken. Litt på samme måte var det å komme inn på sermonien. Men balineserene begynte og le. Og ryktet om den spesielle gjesten spredte seg lynkjapt gjennom rekkene. Til slutt satt omlag 300 mennesker å stirret på meg. De fleste lo, noen unger sa «hello», mens andre skulet mistenksomt. I følge en kilde fra internett er sermonier som dette lukket, og turister har uoffisielt ikke adgang. Jeg skjønner reaksjonene. Det blir som å se en afrikaner på ski eller en kineser med oluf-lua. Det er kulturelle sjeldne kombinasjoner og ser fort komisk ut.

Etter bønn med forskjellige blomster i hendene og drikking av hellig vann gikk vi til et av husene i landsbyen for å fortsette feiringen av fullmånen. På vei bød lokale gutter på lokalt brygg. Heimbrent av kokkosnøtter. Da vi kom frem var det laber stemning i huset. Bestefaren var død og nylig kremert. Samme dag hadde en av dem sett et lysende ansikt på veien, som angivelig skulle være den avdøde. Det betyr at han ikke har forlatt og dratt over på den andre siden enda. Jeg forstod bare de grove trekkene av det som hadde skjedd, men det var åpenbart veldig negativt. Vi skulle egentlig sove der, men måtte forlate området snarest på grunn av åndelig energi.

Det var en veldig interessant kveld der jeg virkelig fikk oppleve det ekte Bali. Den sterke spiritualiteten som blander hinduisme og animisme (tro på ånder) kom tydelig til utrykk i den lille landsbyen Kad fullmånenatten. Det var en kjølig kveld, jeg fikk låne en svart og gul motorsykkeljakke i kunstskinn. Mens vi suste gjennom Balis risåkre så jeg opp mot himmelen. Langt der oppe over palmetoppene, blinket millarder av stjerner og en fullmåne som nettopp hadde blitt hyllet av religiøse balinesere.