Jeg var ute å spaserte i Darjeeling i Nord India. Det luktet dødt kjøtt helt på andre siden av veien. Eventyreren inni meg dro meg mot inngangen som et lite barn som vil inn i lekebutikken. Fristelsen ble for stor. Jeg måtte se hva som skjulte seg der inne.

I vesten har vi et distansert forhold til matproduksjon. I nærmest klinisk rene matbutikker finner vi maten pent innpakket i embalasje. Innpakninger som produsentene bruker store summer for å gjøre tiltrekkende. Mitt møte med kjøttmarkedet i Darjeeling fortonet seg som en surralistisk tragikomedie. Samtidig så naturlig. Alt kjøttet jeg hadde spist i Darjeeling kom sannsynligvis herfra.

Lyspærene gav lokalet en stemning som hadde vært det perfekte settet for en øksemorderfilm. Jeg måtte stille opp isoen på kamera for å få bilder av dette stedet. Fra taket hang metervis med tarmer, magesekker og blærer. En svær kar grep neven rundt en kjøttøks på størrelse med en sabel. Så meg rett i øya. Han skjønte at jeg ikke var der for å kjøpe kjøtt. Jeg skjønner perspektivet hans. Håper han skjønte mitt. At jeg var der for erfaringer. For å lære om andres liv. For å lære om mitt eget.

Det luktet blod. Lyden av fluer. Kjøper og selger forhandler på nepali. Tykke menn med blodige forklær og store kniver. Det er deres Rema 1000. Kjøttmarkedet i Darjeeling var en spesiell opplevelse. En opplevelse utenom Lonely Planets guidebok. En opplevelse som fikk meg til å reflektere over Norges matproduksjon. Har du sett hvordan våre slakterier ser ut? Eller er du som meg- stikker nesen ned i frysedisken, legger i kurven og drar kortet. Out of sight, out of mind.

Kanskje har vi alle vært tjent med å se hvor maten kommer fra. Kjøttmarkedet i Darjeeling var uvant, men ærlig. Og det gav meg et nytt perspektiv på vår egen matkultur.